Jeg vil også være flink i noe

12 Replies

Avogtil så føler jeg at jeg ikke er god nok. Som menneske.
Det gjør vi vel alle, fra tid til annen?
Men avogtil så er det sånn at jeg føler at jeg ikke er god i noe.

Jeg har jo ikke en jobb.
Ennå. Kanskje snart, jeg håper så innmari på at det er snart – men altså ikke nå.
Jeg har skrevet om det før, dette savnet mitt etter arbeidslivet, i innlegget Sees vi til lunsj?. Om savnet etter å være en del av noe litt større enn meg selv. Savnet etter samholdet. Savnet etter og ha noe fast å gå til. Rutiner. Forutsigbarhet. Trygghet.

Men det er ikke bare alt det jeg savner. Jeg savner å være flink i noe. Litt sånn ekstra flink i noe.

Det handler ikke om status for meg, eller om å være den aller flinkeste av dem alle. Jeg vil bare være litt ekstra flink til noe. Å være en ressursperson. Å være henne man går til for råd når man selv ikke helt vet svaret på akkurat det der spørsmålet, for ens egen kompetanse ligger et annet sted.

For meg er dette knyttet opp mot arbeidslivet. Om at noen synes det er helt på sin plass å gi meg penger fordi de synes jeg er litt ekstra flink på akkurat det jeg kan. At noen har bruk for meg. De har bruk for akkurat meg, Marita, fordi akkurat jeg er litt ekstra flink på det der. Det der som de andre kanskje ikke er så veldig flinke på, fordi de er veldig flinke på noe annet. Som jeg ikke er veldig flink på.

“Men Marita, du er jo litt ekstra flink til å skrive, da!” Sa noen til meg, etter at jeg begynte å blogge. Eller kanskje litt flere enn noen. Kanskje ti stykker. Ti stykker er veldig mange. Og det er vel sånn at når ti stykker sier at du er litt ekstra flink til noe, så er det kanskje littegranne sant. Da nytter det på en måte ikke å nekte, selv om man har aldri så lyst. Sant? Jeg tror det.

Så jeg har fått litt ekstra selvtillit på det å skrive. Det er fint å kjenne på at jeg er litt sånn ekstra flink til noe. Men hva skal jeg med det? Er det sånn at noen i fremtiden tenker at jommen meg gitt, her er det vel helt på sin plass å gi dette vesenet penger, sånn at hun kan skrive litt for oss. Men hvis noen syns det, at det er helt på sin plass, så vet jeg jammen ikke om det hadde gått uansett.

For en ting er å vise til et arbeid som allerede er gjort. Sjå her. Dette har jeg skrevet. Ferdig. Done deal.
Noe helt, helt – noe helt spektakulært annet er det å få en oppgave. Og måtte utføre den! Grøss.

For er det noe jeg ikke akkurat er litt sånn ekstra flink på, så er det å forholde meg til forventninger. Å leve under det presset det er å vite at noen på et magisk og uforståelig vis har fått det for seg at jeg kanskje er litt ekstra flink til noe. Hva når det endelig går opp for dem at jeg plutselig bare ikke er litt ekstra flink allikevel? At herregud hva skjedde nå, vi trodde jo.. men i all verden.. hun svarer jo overhodet ikke til forventningene! Hva skjer da? Da.. da.. RAKNER JO ALT!

Og da er jeg jo ikke bare tilbake til start! Da blir jeg dyttet i full revers bakover i Monopolspillet, og for hver eneste gang jeg passerer Start – den gale veien, så blir jeg fratatt TOTUSEN KRONER! Og jeg er jo den gule bilen. Og alle vet at den gule bilen er den dårligste bilen av dem alle. Alle vet det, men ingen tør å snakke høyt om det, egentlig. Men blikkene som blir sendt imellom alle, er talende. Hallo. Den gule bilen. Hva annet kunne man forvente.

Så. Altså. Selv om jeg kanskje hadde opparbeidet meg bittelittegranne selvtillit på at det kunne kanskje hende at det var mulig at jeg har noe å fare med når det gjelder å uttrykke meg skriftlig.. så.. hjelper jo ikke det noenting, når det skorter så inni hampen på gjennomføringsevnen at det slettes ikke er helt på sin plass å gi noen penger for noe som helst overhodet på en flekk. Så da er jeg jo ikke litt ekstra flink på noe allikevel. Sånn, når alt kommer til alt. Og alt kommer jo til alt tilslutt.

Bortsett fra en ting. Jeg er en jævel på hoderegning. Alltid vært. Får du kanskje til å plusse 72 med 25 og gange med 2 og så med 3 og dele på 4 uten kalkis? På max 15 sekunder? Hæ? Hæ?

Jeg faller

6 Replies

Jeg er vant til å falle.

Jeg er vant til at jeg har gode dager og at jeg har vonde dager.

Tar det aldri slutt?

Jeg er vant til å falle. Noen ganger faller jeg ikke engang, bare snubler bittelitt. Eller sklir, fordi det er så glatt. Livet kjennes så glatt ut. Å finne balansen i en hverdag med en fremtid som er høyst usikker, akkurat nå, er vanskelig. Det er veldig, veldig vanskelig.

Jeg er vant til å falle, og jeg har lært meg både den ene og andre fallteknikken. Det er ikke alltid like vondt. Noen ganger kommer jeg meg kjapt på bena. Andre ganger? Andre ganger aner jeg ikke hvordan jeg i all verden skal klare å reise meg. Igjen.

For tiden befinner jeg meg i en boble. En venteboble.
Her må jeg vente.
Litt til.
Enda litt til.

Vær tålmodig, sier de. Det ordner seg snart. Og de ser ikke hvor vondt jeg får av å høre det. Vær tålmodig. Vent litt til. Også vet jeg ikke om jeg har mer tålmodighet i meg. Synes det ikke at tålmodigheten min snart er borte?

Jeg er vant til å falle.
Jeg er vant til å reise meg.
De sier at styrken ligger i evnen til å reise seg, gang på gang.
Aldri gi opp. Vær tålmodig. Du er sterk. Jeg beundrer deg. Du gir aldri opp. Vær tålmodig. Vær tålmodig. Ingen som er så tøff som du. Du er den sterkeste jeg vet om. Jeg beundrer deg. Vær tålmodig. Det er lov å falle. Jeg ser du har det vondt. Vær tålmodig. Du er sterk.

Jeg er vant til å falle. Jeg faller, og faller, og faller nå. Og jeg vet ikke om jeg kan reise meg igjen. Jeg vet ikke om jeg tør å reise meg igjen nå.

Man faller jo ikke lengre om man bare blir liggende.

(Dette innlegget er skrevet rett fra hjertet. Helt ufiltrert. Nå er det vondt. Imorgen går det bra.)

Den nye tidsregninga

7 Replies

Idag dro jeg tilbake hit. Vinderen psykiatriske poliklinikk.

Her har jeg ikke vært siden 2002. For meg har 2002 vært som en tidsregning. Alt som har skjedd i livet mitt, har jeg tenkt på som enten før, eller etter 2002.

Jeg dro hit idag fordi jeg en stund har ønsket meg en ny tidsregning. Før og etter 2013.

5 uker i 2002 var jeg innlagt her. Det var min første innleggelse, og mitt første møte med psykiatrien. Det skulle bli flere møter, andre steder, senere – men det er jeg veldig glad for at jeg ikke visste da, i 2002.
Da jeg stod utenfor denne enorme bygningen idag, ble jeg fylt av underlig trist følelse. Jeg ble trist på egne vegne. Trist fordi jeg behandlet meg selv så veldig, veldig dårlig på den tiden. Jeg ble trist, fordi jeg manglet så mye egenomsorg i 2002, med til tider nærmest en hatsk holdning til meg selv. Jeg har, som alle, avogtil blitt behandlet dårlig av andre mennesker. Men jeg tror aldri noen har behandlet meg så dårlig som jeg selv har.

Nå har jeg egenomsorg i langt større grad enn i 2002. Og som en del av det, besøkte jeg Vinderen i dag. Det var veldig fint.

Nå har jeg en ny tidsregning.

2002 føles ut som en mannsalder siden.

hvis jeg er her

6 Replies

hvis jeg lukker øynene sånn hardt, sånn ordentlig hardt sammen så jeg får rynker over hele fjeset, ned til munnen og nesten helt til bak i nakken, hvis jeg lukker øynene sånn hardt og tenker på deg samtidig, så er det litt som om at du er her sammen med meg

hvis jeg slipper opp, og puster ut, puster ut på en sånn måte at det kjennes ut som det er litt vår, litt vår med en nysgjerrig sol bak de lette skyene, og vi har vind i håret og fugler som kjempestille flyr over hodene våre, mens vi ler med hele ansiktet åpent, hvis jeg slipper opp på den måten, så er du her da også

hvis jeg så puster inn, puster inn tankene om deg og følelsen når du ser rett på meg med det vakre, vakre ansiktet ditt, hvis jeg puster inn alt lyset som er der ute i våren, så blir landskapet inni meg like vakkert som ansiktet ditt, og du er fremdeles med meg, helt inn, helt inn her sammen med meg

hvis jeg legger meg ned, med smilet mitt og med deg, hvis jeg legger meg ned med hele kroppen og slipper hodet bakover, armene utover, hvis jeg kjenner og puster og lukker øynene
og lytter til alt som er her
nå
så er du her ennå

hvis jeg ligger her for alltid, og har øynene lukket, og bare kjenner på pusten min som går inn og ut, hvis jeg bare kjenner på den fine og milde og trygge følelsen i magen min, som skyldes at jeg tenker på deg, du med det vakre, vakre ansiktet, hvis jeg ligger her for alltid og kjenner at det er vår og sol og pust og alt sammen på en gang, så blir du aldri borte for meg

10 dager siden sist

18 Replies

Idag er det 10 dager siden jeg har hatt en ordentlig samtale med noen.

Eller altså. Jeg har chattet med folk via Facebook og Twitter, det skal sies. Og til kassadamen på Kiwi så har jeg sagt hei og nei takk jeg trenger ikke kvittering, og hadet bra.

Men en samtale under fire øyne, eller bare en telefonsamtale, det er det 10 dager siden sist jeg hadde. En sånn samtale hvor jeg hører en annen stemme som responderer på min. Hvor jeg hører nyansene. Hvor jeg må være umiddelbar. Bare si det jeg tenker. Med en gang. Hvor det er nærhet. En sånn samtale under fire øyne hvor jeg kan se kroppsspråket. Hvor jeg kan vise kroppsspråk. Smile på ordentlig, og ikke bare med et ” :-) “. Vise godhet på andre måter enn med et ” <3 “. En sånn samtale hvor jeg føler ordentlig at nå hører jeg til. Nå er jeg tilstede. Nå er det noen som ser meg. Jeg er. Her. Nå.

Ja, klart. Jeg kan bare ta opp mobilen, og ringe. Ringe en venn. Eller besøke de jeg kjenner. Men det gjør jeg altså ikke.

Hvordan kom jeg hit?

Da jeg var på butikken i går, mens jeg stod i køen, kjente jeg på at jeg gledet meg litt til det var min tur. For jeg skulle få kontakt. Litt kontakt.

“Hei!”
“Hei!” (Her smiler jeg det varmeste smilet jeg har. I min verden så forestiller jeg meg at kassadamer møter mange sure mennesker. Og en sånn en skal iallfall ikke jeg være. Jeg vil være en de kanskje blir litt glad av. Litt sånn ” <3 “.)
(…)
“247 kroner!”
“…” (Her føler jeg alltid at det er absurd unaturlig å svare, så jeg putter kortet kjapt i maskina og stirrer intenst på den pittelille skjermen så jeg straks får med meg når det er på tide å trykke koden. Jeg må være litt rask, for i min verden så er muligheten der for at mitt “Hei!” ikke var så varmt allikevel, og kassadamen er utålmodig og vil at ting skal gå raskest mulig. Hun har tross alt ikke hele dagen.)
“Kvittering?”
“Nei takk, jeg trenger ikke kvittering.” (Sier jeg med et stort smil og en imøtekommenhet som jeg innerst inne håper hun legger merke til.)
Så pakker jeg varene. Ser damen ekspedere neste kunde. Og idet alle varene mine til tohundreogførtisju kroner trygt er pakket ned i sekken, kaster jeg – vennlig – på hodet i retning damen og sier
“Hadet bra!” (Med min varmeste stemme, for nå er hun kanskje litt irritert inni seg over den sure kunden som ikke sier “Hei!” like imøtekommende som meg, og jeg har en sjanse til å gjøre øyeblikket bedre for henne.)
“Hadet!”