Jeg har det veldig fint. Det er sommer, det er sol, det er håp i luften. Og det er jeg veldig glad for. Men det er sårbart, dette fine som er tilbake i meg, og jeg har funnet ut at jeg må passe bedre på for å bevare det. Så det ikke blir borte igjen.

Jeg er på Twitter. Jeg tvitrer. Jeg tvitrer mye. Ofte. Omtrent hele tiden, vil nok noen si.
Og i det siste har jeg merket at jeg i for stor grad lar meg forstyrre av at endel av kommunikasjonen, både mengden og typen, forvirrer meg. Kommunikasjon er kjempespennende, men er et utfordrende konsept. Man må avkode budskapene som man mottar, og det er ikke sikkert at den avkodinga skjer sånn som den vel helst skulle ha blitt avkodet. Og er man litt ekstra sårbar, så går det ofte litt i krøll.

Og det blir litt mye krøll nå. Jeg rekker ikke alltid å sette opp riktig/tykt nok filter i tide, så jeg lar meg såre. Det kan være hardt arbeid og stadig minne meg selv på at “dette handler ikke om deg, men om dem”, eller å ikke betvile egne valg på grunn av andres kritiske blikk, ikke bli fryktelig oppgitt over at jeg blir misforstått akkurat de gangene jeg virkelig ikke vil, og så videre og så videre.

En sleivete kommentar kan sette meg ut av en god rytme resten av dagen, den kan få meg til å våkne om natten og den kan få meg til å ikke klare å sovne igjen, som nå, fordi det er en bitteliten del av meg som lurer på om kanskje det er litt sånn, kanskje jeg tar feil, kanskje det var jeg som var dum der, kanskje det var jeg som sa noe ugreit, kanskje det var meg de snakket om, kanskje akkurat den der personen ikke liker meg allikevel men bare later som fordi, fordi.. fordi.. Også finner jeg ikke ut av det, og jeg får ikke sove – og jeg kommer ut av rytmen.

Kanskje jeg ikke er hardhudet nok, til å være der ute i sosiale media? Nei, kanskje jeg ikke er det – kanskje jeg er for sårbar, kanskje jeg blir for påvirket av de kritiske, utydelige og (for meg) forvirrende tilbakemeldingene. Eller kanskje jeg synes det blir for vanskelig når kommunikasjon blir utydelig. For det gjør jeg. Det har jeg alltid gjort.

Eller kanskje jeg bare trenger en pause. Kanskje, hvis jeg tar en pause, så lar jeg meg ikke forstyrre? Kanskje jeg endelig finner roen og konsentrasjonen til å skrive mere, for meg selv, som jeg ønsker? Kanskje jeg løfter blikket mer?

Kanskje jeg har blitt mer selvopptatt og navlebeskuende av Twitter? Jeg har jo tilgang på mye tid, og mye av den går med på tvitring. Jeg følger med, responderer, får tilbakemelding, kommer med en vits, deler linker, ler litt, legger ut bilder, frem, tilbake, dag inn, dag ut. Det er en endeløs strøm av kommunikasjon, kommunikasjon, kommunikasjon. Kanskje jeg bare trenger å holde litt kjeft?
Kanskje det er sunt med en pause?

Jeg mener, det motsatte er vel lite sannsynlig – at det er usunt med en pause? Pauser gir gjerne nye perspektiver, og man kan komme sterkere tilbake.

Jeg har, siden jeg startet å tvitre igjen i november, brukt Twitter mye for å komme i kontakt med andre mennesker. Inntil nylig bodde jeg i Hamar og isolerte meg mye, og det var ikke uvanlig at jeg var alene 6 av 7 ukedager. Da var det godt og ha Twitter! Jeg fikk kontakt, jeg fikk bekreftelse, jeg ble sett, jeg kunne se andre, det kjentes ut som et liv. Så flyttet jeg til Oslo, og har nå fått meg flere venner, de fleste gjennom Twitter. Fantastiske mennesker som jeg setter enormt pris på, og er veldig glad i. Har Twitter mistet litt den funksjonen den hadde for meg? Eller fortsetter den, og jeg lar det gå utover det “virkelige livet”? Kanskje gjør den det? Jeg vet ikke. Gjør den?

Dette skal ikke bli en lang avhandling om hvorfor jeg vil ta pause, det er vel neppe særlig interessant å lese om (“okay, we get it, du tar pause”), men jeg skriver det nok litt for at man skal få innblikk i hva dette sosiale mediet kan være for noen, og hvor enormt mye det kan bety. For meg har Twitter vært et verktøy ut av isolasjon, en isolasjon som var iferd med å spise meg opp innvendig.

Jeg er utrolig takknemlig for alt det fine Twitter har gjort for meg. Det er spennende å dele av seg selv, og se at man betyr noe! Nå er det derimot tid for ro. Innpust, utpust, ettertanke. Samtaler under fire øyne, nærvær.

Men jeg er tilbake i juli altså. Da er det fare for mer baluba. (Hvis jeg ikke har omkommet av abstinenser innen den tid, vel å merke.)

- – - – -.

(Blir dog ikke helt borte fra sosiale medier. Kanskje det blir mere blogging? Join gjere FB-siden for bloggen. Kommer også til å fortsette å instagramme, en delingsplattform som tiltaler meg mye om dagen. Ett bilde. Tusen ord. Kontoen er lukket, men det er aller mest for å unngå spam. Bank på, så slipper jeg deg nok inn! )

.