Jeg lever.

Tre måneder. Et kvart år. Så lenge siden er det han døde.

Folk lurer på hvordan det går. Eller det vil si, det er egentlig svært få som spør, men jeg regner med at mange lurer på det. Hadde jeg visst om noen som hadde mistet kjæresten sin tre måneder tidligere, hadde jeg lurt på hvordan det gikk. Hvordan takler hun det?

Hvordan har jeg det? Jeg vet ikke.
Sover jeg? Ja. Spiser jeg? Joda. Kommer jeg meg ut? Absolutt. Gråter jeg? Jeg har noen økter i ny og ne.

Noen ser ut til å anta at jeg har det helt jævlig. Hele tiden. At jeg hver dag krafser meg igjennom timene, med hud, med hår, med blod, svette og tårer. Men det gjør jeg ikke (annet enn i noen økter her og der, som skal sies virkelig er helt grusomme). Jeg vet ikke hvorfor man antar det. Fordi jeg har opplevd noe av det jævligste man kan oppleve? Fordi jeg har hatt døden helt inntil hjertet? Fordi hvis de selv tenker seg at de mister det kjæreste de har, så blir de kvalme bare av tanken? Og derfor – derfor så har hun det nok helt jævlig. Hele tiden.

Jeg tror ikke det går an. Kroppen beskytter seg selv.

Hvordan har jeg det? Jeg vet ikke.

Jeg passer på å ha planer. Mål. Jeg trener litt. Jeg jogger. Jeg går tur. Jeg ser at våren kommer. Jeg hører på fuglene. Jeg kjenner sola i ansiktet. Jeg reiser ned til grava hans og snakker litt med han. Jeg går på kafé. Jeg skriver. Jeg tar bilder. Jeg går til havet. Jeg ser på sjøen. Jeg ser at det er blått og jeg tenker på livet og jeg er takknemlig fordi jeg lever.

Jeg lever.

Også tenker jeg på at det er veldig trist at Vidar døde. Jeg synes det er veldig dumt at han ikke fikk lov til å leve mer. Også tenker jeg på at nå synes jeg at jeg har hatt nok motgang i livet. Men så tenker jeg også på at jeg er verdens heldigste som fikk ha Vidar i livet mitt i 7.5 måneder. Jeg synes det er veldig fint at vi fikk ha hverandre og lage den kjærligheten som vi gjorde. Det synes jeg er veldig fint. Og veldig dumt at det ikke får være mer. Men så fint at det var. For det var så mye i den korte, korte tida. Vi elsket hverandre så høyt.

Så går jeg litt i en park og tenker at nå er våren her igjen Marita, nå er det på an igjen, hva skal du nå da, hva skal du videre i livet og hva er egentlig meningen med alt, og må jeg finne en mening, kanskje jeg bare skal være, jeg kan jo bare nyte dette, denne parken, sola som varmer meg i nakken. Så lukker jeg øynene og tenker på Vidar. Og blir trist. Og takknemlig.

For den kjærligheten. Den kjærligheten vår. Den fineste gaven i verden.

Hvordan har jeg det? Jeg vet ikke. Jeg har det avogtil helt fint og avogtil helt jævlig. Det viktigste er at jeg er her, jeg lever og jeg skal fortsette fremover. Fordi mitt hjerte banker ennå.

10261318_1413246705609741_663451173_n

Lyden av et famlende hjerte

Idag er det to måneder siden han døde. To måneder siden han «gikk ut av tiden». To måneder siden hjertet hans sluttet å slå. To måneder siden jeg sist våknet ved siden av ham, smilte mot ham, holdt rundt ham, kysset ham, danset med ham, gjemte ansiktet mitt mot halsen hans. Idag er det to måneder siden kjæresten min ble borte fra meg.

Jeg skrek den dagen. Jeg skrek i skogen mens to ukjente kvinner holdt om meg.

Kroppen skriker ennå, men på et annet vis. Det er stille skrik fra et hjerte som leter etter en annens. Famlende hjerte. Det er sånn det er. Hjertet mitt famler, savner, skriker. Man kan ikke høre skrikene fra et famlende hjerte. Men jeg kan kjenne det.

Hvordan forteller jeg hjertet mitt at det ikke nytter å lete? Jeg kan ikke det. Jeg forsøker ikke engang, for det er nytteløst. Det trenger sin tid for å forstå.

Jeg har oppdaget at min sorg har mange parallelle prosesser. Det er som jeg er oppdelt i 10 Maritaer, og for to måneder siden startet de alle på en ny vei, helt fra samme sted, dette stedet markert i tiden der Vidar døde.

Alle mine Maritaer begynte å bevege seg fra det stedet. I ulikt tempo med ulik «drive». Et par av dem er fullt inneforstått med det faktum at deres elskede er død. Helt død. De vet at det å være død, det er for alltid. Resten forstår ikke helt. Det er sånn det er. Det er sånn sorgen min er. Jeg vet ikke hvordan andres sorg er, men sånn her er min sorg. Noen av mine Maritaer stopper helt opp, nøler, går tilbake. Mange av dem snakker ofte med hverandre, deler litt «inside information», mens andre er innesluttet og nekter å ta innover seg de andres innspill. Nei. Han er ikke død. Dette er snart over. Jeg nekter, jeg nekter, jeg nekter. Hvis jeg bare holder meg for ørene og kniper igjen øynene, er det min virkelighet som gjelder. Det er klart at kjæresten min ikke er borte.

Jeg tror at en dag så vil jeg føles hel igjen. En dag vil alle Maritaene ha funnet tilbake til hverandre, og jeg vil igjen gå i takt med meg selv. Jeg må jo det, klart jeg vil gjøre det. Og imens har jeg ikke tenkt til å late som. Jeg vil gjøre hva jeg kan for å være tro mot meg selv. La noen av delene mine fremdeles nekte på dette. Jeg stoler på meg selv, at jeg fra før av var så hel og godt skrudd i sammen, at jeg vil finne tilbake til mitt hele meg til slutt.

Idag er det to måneder siden han døde, siden en del av meg døde, siden jeg ble revet i stykker og hjertet mitt begynte å skrike famlende fremover.

“For hjertet er livet enkelt: det slår så lenge det kan.”
- Karl Ove Knausgård

Idag skal jeg famle videre, fordi jeg kan.

03f1a2aca20211e3b74b1270dd981a11_8

Benken er av is

Det er så mye friksjon. Skal det være sånn? Eller kan det være glatt og bare fremover, man tar ett steg og ett til og man hopper bortover med blinkesko og alle er snille, nesten, bump bump, man bare hopper bortover, helt, nesten så man får overfart, vet du. Nesten så man deiser på trynet, men akkurat ikke.

 

Eller skal det være sånn som det her, full av friksjoner, full av mothaker, sånn at man må stabbe fremover, det er sørpete og så er det glatt og så er det glasskår under føttene og man blør nok sikkert men det merker man jo ikke, det er ikke så mange følelser nå, man stabber og stabber og så regner det og det er gjørmete også men plutselig gjør ikke det noe lengre for da er det kaldt og alt det bløte blir is og stille og hvitt og lyst og pusten stopper nesten den også og man lurer på om noe egentlig eksisterer lengre. Det er ikke sikkert det eksisterer lengre, dette. Jeg tror ikke vi er her, egentlig, lengre, nå, for det er kaldt og lyst og før så var det varmt og det var grønt og alt levde, det var grønt og varmt og alle danset og lo og vinden var bare sval og kilte i oss, og øynene våre traff hverandre og vi levde når vi så inn i hverandre, vi levde når vi så forbi det som er helt fremst, vet du. Det her helt fremme. Det her laget her, ja, dette som er full av ord og fakter og smil og hei, takk skal du ha, sees neste uke, mm, neida det går bra, ja, med deg da, du, jeg må gå nå, jeg.

 

Så er vi her, i meg, inni er det lyst og det er iskaldt og man er hard som diamant, eller om det er is er ikke godt å si nei det er ingen som vet faktisk, og man vet ikke om man skal smelte eller om man skal hakkes på, kanskje, eller diamanter kan ikke det, de må.. de må bare være, kanskje, jeg vet ikke, men det er iallfall veldig lyst og iskaldt. Og helt stille. Det er det som skjer når det er helt iskaldt, atomene står helt stille, det er ikke noe bevegelse, det er bevegelsen som gir varmen og aktivitet og det er sånt som får en til å gå fremover, skritt for skritt, helt frem, helt dit, jeg aner ikke hvor men alle må jo gå. Iskalde diamantklumper står bare stille. De leker gjemsel med seg selv, eller tror noen ser det, eller kanskje de leker med de andre, men de sier iallfall 1-2-3 nå er det gjemsel!! Og den som ikke gjemmer seg nå den må stå, faktisk, men så står den der bare, fordi når man er iskald så er man usynlig. For atomene står helt stille og ingen kan se en.

 

Så tenker man at nei nei nei, jeg vil ha flammer, jeg vil ha liv, jeg orker ikke og vil ikke og nei nå må du slutte. Og jeg vet ikke om jeg puster. For det er helt kaldt. Og lyst. Jeg fryser ikke engang. Men allikevel åpner jeg øynene. Og der ser jeg meg, i speilet, og det faller små isklumper ut av øynene mine og munnen min er helt åpen, den er helt åpen og det er akkurat som på skrekkfilm og alt som var is er kaos og jeg skriker på innpust. Jeg visste ikke at diamanter kan skrike, men det kan de, de bare gjør det på innpust. Og i nakken, krypende oppover mot baksiden av hodet, det kramper seg, det spenner seg, kanskje det er is som kryper inni blodårene, men nå rister det iallfall, hodet, det rister og jeg visste ikke at man kunne fylle lungene med så mye luft, det er flere litre, det er nesten som jeg lekker luft og nå tror jeg at jeg skriker på utpust også for brystet mitt tømmes igjen og hele hodet rister. Hvor er hendene mine?

 

Her. Her er de.

 

Snart vil jeg stabbe i gjørmen igjen. Avogtil så ble den til is, før, for det var kaldt, men kanskje ikke alltid, jeg vet ikke, jeg skjønner ikke men jeg tror at det bare blir gjørme, før det er gress. Det er gress og så er det kanskje en park, jeg elsker parker, og det er trær, høye, de rekker opp til himmelen, og man kan ikke se enden av parken for det er så langt, langt borte, men jeg ser deg, der er du, du sitter på benken. Jeg ser deg, jeg ser bortenfor deg, jeg ser bortenfor alt det som er foran, og du ser meg, vi møtes gjennom hele lufta i parken akkurat som vi gjorde før hele tida når det var grønt på ordentlig, øynene finner hverandre igjennom hele den parken der og du sier noe, jeg hører deg ikke, men du sier noe og kanskje jeg aldri hører hva, men det er ikke gjørmete mer, det er gress og park og jeg kan løpe for jeg har ikke sår under føttene og jeg puster med åpen munn. Jeg puster på innpust og utpust. Du sitter på benken.

e5244d50a3ac11e3a20e0e7fffce62c2_8

Snøfnugg

“Du er så sterk. Herregud så sterk du er. Du trenger ikke å være så sterk, Marita.”

Det er 6 uker siden Vidar døde, og jeg står oppreist, for det meste. Og alle sier at jeg er så sterk. Jeg skjønner ikke helt. Jeg skjønner ikke hva sterk betyr, men om det betyr at jeg beveger meg fremover på en noenlunde fornuftig måte, med et fravær av å helt miste grepet, så okei. Da er jeg sterk. Jeg er sterk som en løve.

Hvor jeg får det fra? All denne «styrken»? Jeg vet ikke helt sikkert, og vet ikke om det er så viktig, men jeg tror det bunner i ærlighet og aksept av følelser. Samt erfaring. Jeg vet av erfaring at selv om jeg blir så overveldet av følelser at jeg ikke klarer å stå oppreist lenger, selv om jeg er så ensom at jeg skriker ut og biter alt jeg kan i trekarmen på sykehussenga, selv om jeg føler at jeg er iferd med å revne og i desperasjon etter bekreftelse på at jeg faktisk eksisterer holder den ene hånda på hjertet mitt og den andre hånda mot veggen og teller pulsslagene, en, to, tre, fire, jeg vet at selv om alt det skjer, så dør jeg ikke, jeg forsvinner ikke, det er bare vondt. Vondt har en ende. Og vondt har jeg gjort, veldig mange ganger. Jeg har ikke gjort denne typen vondt før, jeg vet ikke hvordan man gjør denne typen vondt, men den er ikke farlig. Den er bare vond.

En dag var ekstra vond, og noen sa at «Vidar hadde blitt lei seg over at du sørger så tungt». Jeg vet at dette er en måte å vise støtte på, men jeg tenker at man samtidig sier at «Ikke sørg for mye. Ikke vær lei deg for lenge. Synk ikke for dypt.» For da hadde Vidar blitt lei seg. Ja, det hadde han, det er helt riktig, hadde Vidar hatt noen bevissthet rundt sorgen min, hadde han vært jævlig trist. Fordi hans elskede leter etter ham, og han kan ikke nå meg. Han hadde vært lei seg, og det er okei. Det å være lei seg er okei. Man er lei seg, helt ut, man føler følelsen helt ut, også er man litt mindre lei seg. Sånn skal det være. Det er ikke noe galt i det. Jeg sørger avogtil veldig tungt, avogtil buer kroppen min seg av et nytt sjokk og jeg mister pusten. Men det er greit. Det er min sorg som uttrykker seg. Og det skal den få lov til, uansett hvordan den ser ut.

Det er en allergi i samfunnet rundt dette å være trist, å være lei seg, å være sint. For da «dyrker man». Dette er underlig for meg. Jeg tror at det å ikke kjenne på de vonde følelsene, det å ikke være lei seg (fordi det er jo så vondt), det å undertrykke sinne, det er å dyrke. Da dyrker man unnvikelsen. Og det er det som er usunt.

Det er mange som ikke vet hva de skal si til meg. Det er helt greit. Det er ikke så mye å si, annet enn å konstatere det jævlige, i begynnelsen. Etter en stund kommer «du må huske på de gode minnene» (jeg skjønner ikke hva de mener, det er bare gode minner), og «en dag vil de gode stundene vare lengre enn de vonde» (jeg skjønner ikke hva de mener, det gjorde det etter bare et par dager) og «en dag vil du smile igjen» (jeg skjønner ikke hva de mener, jeg lo godt med familien dagen etter). Men folk skal få lov til å si det de trenger, for det er et uttrykk for støtte, og den er jeg takknemlig for. Men jeg tror ofte at man overfører sine egne følelser over på meg, sine egne (tidligere) reaksjoner. En annen ting er «jeg vet akkurat hvordan du har det». Nei, du gjør ikke det.

Jeg er veldig – veldig – takknemlig over all støtten som er vist meg. Svært takknemlig. Jeg hadde ikke klart meg uten. Jeg er bygd sammen slik at jeg synes det er spennende å finne utav hvordan ulike mennesker er satt sammen ulikt – og det har jeg fått se på en ny måte nå, fra et nytt perspektiv. Noen tør ikke møte blikket mitt (jeg tror kanskje noen ikke tør, fordi de er redde for å møte en del av seg selv i blikket mitt), mens andre igjen holder hånda mi og drar meg inn, nekter å slippe.

Noen sier at jeg imponerer dem. Det er en absurd greie for meg, og jeg aner ikke hvordan jeg skal forholde meg til det. Det er en enorm kontrast til hvordan selvbildet mitt var i mange år, alle disse komplimentene. Alle de fine ordene, all bekreftelsen, herregud så fin du er Marita, oi oi, vær sterk, du er så sterk, jeg er så imponert, du er helten min, wow. Det er absurd. Men for noen, så er det visst sant. Og de skal få lov til å ha den sannheten, og jeg skal ta imot den. Og si takk. Tusen takk.

Jeg vet ikke hvordan fremtiden blir. Jeg hadde et bilde av hvordan fremtiden min skulle bli, og den var med Vidar, vi ville videre, bli flere, vi gledet oss. Den fremtiden ble revet vekk fra oss. Å lage en ny fremtid, alene, uten det mennesket som har betydd mest for meg i hele mitt liv, er et prosjekt jeg aldri har bedt om, men som jeg har blitt påtvunget. Jeg skal ta det ene jævla skrittet etter det andre. Steg for steg. Etterhvert vil det vel gi en mening, men nå gjør jeg det i en slags trass. Okei, greit, jeg skal gå, og jeg skal klare det, faens liv, faens liv, du som serverer meg denne absurde realiteten, jeg skal lage en ny fremtid, for jeg er sterk som en løve. Jeg har sett et liv bli skrudd av, i løpet av et sekund så ble et liv skrudd av, rett foran meg. Jeg har opplevd, helt inntil hjertet, at livet er like skjørt som snøfnugg, og jeg vet at jeg er sterk som en løve.

 

e07d05fa9f0911e39aa10e3105dfb3f2_8